Historie

Kvina i eldre tider
Kvina har tradisjonelt vært en av de beste lakseelvene på Sørlandet.
Laksefisket her hadde stor verdi, og på flere garder var laksen like viktig som jorda.. Dette medførte at det ofte kunne bli strid om disse rettighetene. Den første striden en kjenner til stammer fra 1439 og var en tvist mellom Rafoss og Egenes om hvor langt fiskeretten gikk. Oppfinnsomheten var ofte stor når det gjaldt å fange laks på den mest effektive måten. Stig Bagge eide Rafoss rundt 1540, og der fanget han laksen ved å plassere en stor pram under fossen.
Når laksen prøvde å komme opp fossen, ramlet den ned og rett i prammen. Dette fisket fikk en tragisk slutt da en dag prammen veltet og alle som var i prammen druknet. Adelsmannen Erik Rosenkrantz eide fisket ved Åmot på midten av 1550- tallet. Lars Hansen leide dette fisket rundt 1590 men stengte løpet mellom Åmot og Gullestad(“Reppeløbet”)for å hindre at laksen gikk lenger opp i elva. Bøndene overfor fant seg ikke i dette og saken kom opp for retten. Etter mye om og men ble det avsagt en dom på at elveløpet ikke måtte stenges. Bøndene hadde dermed seiret over adelen.

 

 

Engelskmennene ankommer Kvina
Engelskmennene leide laksefisket i Kvina fra ca. 1870. Den mest kjente laksefiskeren i Kvina var Mr. Oliver Heywood Jones fra Liverpool. Familien hadde egen bank og er i dag en del av en av de største bankene i England (Barclay`s bank Ltd.).
Oliver Heywood Jones og broren var mer interessert i å fiske laks enn i forretningslivet. Han leide først laksefiske i Lygna, men kom etterhvert til Kvina fordi han ble fortalt at dette var en bedre elv. I 1886 fikk han leid hele den lakseførende delen av Kvina. Dette fortsatte i 25 år. I 1913 når leiekontrakten gikk ut ble det ikke skrevet ny kontrakt. Dette skyldtes to forhold. For det første lyktes ikke bøndene med å bli enige om en ny avtale og for det andre var fisket blitt vesentlig dårligere.
I 1890 fikk fiskeriene i Kvina hele kr. 18.000. Justert etter konsumprisindeksen ville dette beløpet i dag vært ca. 1 million kr. På denne tiden var Kvina den elva med høyest fiskeavgift etter Namsen, men Namsen hadde også 6 ganger så lang elvestrekning som Kvina.
Mr. Jones kjøpte seg et hus på Liknes som av lokalbefolkningen ble kalt ”Engelskhuset”. Han hadde ofte med seg venner som oftest var offiserer fra Boerkrigen. Engelskmennene hadde hver sin tjener, sin egen pram og sin egen roer. Mr. Jones var gavmild og hjalp flere personer i bygda økonomisk. Han var også kjent for sin storslåtte St. Hans feiring.
Opptil 1500 mennesker kunne komme til bygda en St. Hans natt for å bivåne feiringen og hans storstilt fyrverkeri.

 

 

Kvinalaksen og fiskemetoder
Gjennomsnittslaksen i Kvina i gammel tid var ca 5-6 kg, og det er ganget mye stor laks og sjøaure i elva. I 1947 i Englehølen tok Åsulv Aamodt en sjøaure på hele 10,7 kg.
Dette er den største sjøauren som er fanget i Kvina.
De største laksene som er tatt i Kvina veide over 20 kg, men disse ble tatt med garn. Tidligere kom laksen ved første vårflom etter snøsmeltingen, og hovedtyngden av fisken kom i slutten av juni. Håvingsfisket i fossene tok mye laks i Kvina fram til ca 1960.

 

 

Grunneierne Åmot hadde hov i Kolløyna og på Egenes hadde de hov i Ramdalsfossen. I tillegg var fisket med laksekjer vanlig.
Dette var kasser flettet av tre (seinere også laget av jern) som hadde en konstruksjon som gjorde at laksen kom lett inni kjeret, men fant ikke ut igjen.
Samme prinsipp ble brukt i mer naturgitte feller ved å mure opp steinrammer i elva og plassere en salgs ”teinekalv” i enden. Når laksen skulle opp fossen ved Killelsli på Egenes gikk den ofte rett i fjellveggen. Her var det hengt opp en kurv og det hendte at laksen gikk rett opp i denne. Engelskmennene drev stort sett bare med fluefiske, men hadde også kilenot til fangst av stamfisk, for de drev med kunstig klekking for å bevare laksestammen. Etter perioden med engelskmennene ble stangfiske også vanlig blant grunneierne. I tillegg til fluefisket var det vanlig å bruke både sluk og mark.

 

 

Sira-Kvina utbyggingen
Fra fordums storhet til et vassdrag med sterkt redusert verdi i 1963 fikk Sira-Kvina konsesjon for utbygging av vassdraget til kraftproduksjon. Utbyggingen resulterte i at Kvina fikk minstevannsføring fra Homstølmagasinet og nedover og ble som følge av dette sterkt preget av endret vannføring og kunstige terskelbassenger. Sur nedbør medførte at Kvina-laksen døde ut og at den stedegne sjøaurestammen ble sterkt truet. Vassdraget var frarøvet sine viktigste verdier og mistet etterhvert også oppmerksomheten fra kommunens innbyggere.
Etter utbygging av Sira-Kvina og overføring av øvre Kvina til Sira hadde den lokale interessen for rest-Kvina sunket til et minimum mot slutten av 1970-årene og utover de første 80-årene.
Kvina sin storhetstid som lakseelv var definitivt forbi. Landskapet var gjenskapt kunstig ved hjelp av terskler og minstevannsføringen preget vassdraget, spesielt i vinterhalvåret på lavest regulerte vannføring.
Litleåna var også sterkt preget av sur nedbør og interessen for fiske var i ferd med å forsvinne helt.

 

 

Nye muligheter og ny giv med vassdragskalking – lokale ildsjeler drar arbeidet i gang
Med kalkingen av Audna våknet interessen og troen på at tilsvarende tiltak kunne iverksettes i Kvinavassdraget.
Takket være lokale ildsjeler med stort pågangsmot og tro på et slikt prosjekt ble kommunen overtalt til å utarbeide kalkingsplan. Høsten 1994 ble kalkingen startet med en kalkdoserer i Kvina og en i Litleåna. Kalkingen utløste forslag til en rekke tiltak som kunne bidra til å «restaurere» vassdraget ytterligere. Behovet for å samordne planleggingen ble etterhvert tydelig. I forbindelse med planer om kalking av hovedvassdraget i slutten av 1980-årene og oppstart av en kalkdoserer i hver elv i 1994, blomstret fiskeinteressen opp på ny. Vassdraget gikk inn i en ny epoke. Etterhvert har grunneiere, rettighetshavere, frivillige organisasjoner og lokalbefolkningen oppdaget at elvene er en viktig del av kommunen med verdier langt ut over de som kan knyttes tilkalking og fiske.
Den lakseførende delen av Kvinavassdraget utgjør til sammen 16 km.
Hovedelva er anadrom opp til Rafossen og dette er en strekning på ca. 15. km. Anadrom del av Litleåna utgjør en strekning på ca 1 km (opp til Håfossen).

 

Nedbørfelt
Totalt nedbørsfelt for Kvinas hovedvassdrag er 1150 km2,
uregulert del er 340 km2. Litlånas nedbørsfelt er på 227 km2.
Overføringen av Kvinas øvre deler til Sira har ført til at ca 2/3 av Kvinas opprinnelige nedbørsfelt er borte. Dette har resultert i redusert vårflom, reduserte flommer generelt og en høyere temperatur på elvevannet.

Den reduserte vannføringen fører også til større fare for effektene av forurensing.
Gyteområder er tørrlagt eller neddemmet som følge av terskelbassengene som er laget i vassdraget, med de konsekvenser dette medfører for bestand av fisk. Etter regulering er middelvannføringen redusert fra ca 67 m3/s til ca 22 m3/s.

 

Pålagt minstevannføring:
1 mai – 30 september: 3,7 m3/s
1 oktober -30 april: 1,3 m3/s

Nedbøren fordeler seg jevnt over året med relativt store mengder om høsten og første halvdel av vinteren. Årsnedbøren i området ligger på ca. 1800 m.m. (stasjon Fjotland). Kvina og Litlånas nedbørsfelt ligger i sin helhet i det store Sør-Norske grunnfjellsområde med gneis og granitt som dominerende bergarter. Kalkinnholdet er lavt, og motstandsevnen mot forsuring er lav. Vassdragene er betydelig forsuret som følge av langtransporterte forurensninger og nedbørsfeltets lave bufferkapasitet, en situasjon som vil vedvare i flere tiår fremover selv om utslippene av SO2 og NOx reduseres betydelig. Deler av vassdragene kalkes for å motvirke effekten av forsuringen.